|
 Kiris ble født 31. april 2005, av Maine Coon mor og ukjent far. Vi hentet henne 2. august og hadde rukket å bli en nydelig liten pus, som vi så frem til å ha i mange år fremover. Men på grunn av sykdom måtte hun avlives 18. desember samme år, og hun rakk bare å bli 7,5 måned gammel. Men på disse månedene hun var hos oss ble vi kjent med en utrolig glad og livlig liten frøken, som var både høyt og lavt så fort hun fikk anledning til det. Å klatre opp for å sitte oppå dører eller fryserom var ikke noe problem, heller ikke å hoppe stillestående et en og en halv meter rett opp for å komme seg dit hun ville, eller klatre høyt opp i et tre før hun fant ut at hun i grunn ikke hadde lært seg hvordan man kommer ned igjen. Kiris var også en veldig sosial og skikkelig kosepus. Hun var med overalt hvor vi var, tuslet etter og ville være med. Om det så var i garagen for å se hvordan man reparerte biler, foran dataskjermen eller i fanget for å kose. I senga hadde hun fast plass ved puta foran ansiktet, og om man snudde seg, så var det ganske sikkert at hun tuslet over og la seg på andre sida. Der kunne hun ligge og dytte nese og stikke masse lange værhår opp i ansiktet for å få kos, samme om det var for å si god natt, god morgen eller om det var midt på natta. Det er utrolig hva man holder ut når man først har katt!  Etter at hun flyttet hjem til oss ble hun også kjent med mamma og pappas katt Feliz. Han er en svær og kraftig kastrert hannkatt, men tok godt i mot henne. Han var litt usikker på henne med en gang, men flyttet heller på seg enn å 'ta' henne, og etter et par uker var de gode venner som var sammen både ute og inne. Det virket også som om Feliz hadde tatt på seg en rolle som bodyguard, og sa fra til oss både den gangen Kiris satt fast i et tre, og når hun ikke kom inn en kveld fordi hun hadde lagt seg til under en mindre bygning på eiendommen. Han var også fin å bråke på, i følge Kiris, som virkelig trente på å bli stor og sterk ved å både bite, klore og sparke på han, som tålmodig lot henne drive på og tok tilbake uten å skade henne, men sa i fra når hun ble for voldsom. Ganske spennende å se egentlig, hvordan Feliz, som hadde levd alene i tre år, aksepterte henne så fort og så ut til å trives med å ha henne rundt seg. Så ble Kiris syk, noe vi trodde bare var forstoppelse. Vi reiste til dyrlegen og fikk parafin til henne, og etter fire dager var magen i gang igjen, og pus ble litt mer livlig igjen. Men hun ble aldri helt som hun var, og var generelt roligere og slappere enn normalt. Så etter en uke var vi igjen til dyrlegen for å se om dem fant noe mer, siden hun ikke kviknet helt til og begynte å bli tynn. Det ble tatt blodprøver, og senere urinprøve, i tillegg til full helseundersøkelse. Det viste seg at hun slo ut positivt på flere tester, og kunne ha blandt annet blærekatarr/nyrebekkenbetennelse eller diabetes. Diabetes ble senere avkreftet, og hun fikk penicillinkur for resten. Hvis ikke dette virket i løpet av noen dager ble vi bedt om å komme igjen, og siden ingen bedring skjedde, så reiste vi igjen til dyrlegen etter en uke til. Kiris fortsatte å bli tynnere, selv om hun ble fôret og gitt vann via plastsprøyte med en til to timers mellomrom. Spise selv gjorde hun ikke, men drakk noe. En ny blodprøve ble tatt og sendt til Tyskland for analyse, siden dyrlegen våres nå begynte å få mistanke om FIP. Blodprøven bekreftet dette, og hun fikk kortisontabletter som skulle lindre betennelsen i kroppen og eventuelle smerter. Etter noen dager så virket hun bedre, og begynte å interessere seg for både leker og mat igjen, men ble fortsatt matet jevnlig med sprøyten for å være sikker på at hun skulle få i seg mat.  Kvelden 17. desember begynte bakparten hennes å svikte. Noe som kom plutselig siden hun hadde vært ganske aktiv denne dagen og gått en del selv. Hun klarte å stå om hun ble stilt på bena, og gikk et par-tre steg før hun måtte legge seg igjen. Neste morgen var det blitt mye værre, og ledd stivnet igjen. Det tok bare en times tid før vi mistet kontakten med henne, og hun var stivnet i en stilling, og øynene sluttet å reagere på det som skjedde rundt henne, pupillene reagerte ikke lenger på lyset, og heller ikke blinkerefleksen ov vi tok ved øynene hennes. Dette var klare tegn åp at nå var betennelsen gått i hjernen og det i grunn var over. Dyrlegen vår åpnet kontoret for oss og vi reiste nedover med henne. Hun tok en sjekk på henne igjen, og bekreftet at det var gått så langt at det ikke var mulig å få henne bedre igjen, så hun fikk slippe. Antakelig hadde hun dødd selv i løpet av kvelden til tre dager, og jeg er utrolig takknemmelig for at hun tok i mot oss, så hun skulle slippe å ligge sånn over helgen, da veterinærkontoret her vanligvis er stengt. Kiris ble begravd samme kveld ved siden av våres gamle katt, og jeg håper og tror han tok godt i mot henne! Det var ikke lenge jeg fikk ha henne, men hun var en utrolig fin pus med masse personlighet, og jeg ville ikke ha vært foruten henne! Håper du har det bra der du er nå... 
Feline Infectious Peritonitis FeCV er et RNA virus, og er derfor veldig mutagent. Dette betyr at viruset veldig lett kan endre karakter gjennom en mutasjon i virusets arvestoff (RNA). Forskerne ser ut til å være ganske enige i at FIP oppstår når FeCV har mutert til en sykdomsfremkallende form som da kalles feline infectious peritonitis virus (FIP). Det vanlige tarm-coronaviruset finnes i kattens tarmsystem, og når en katt blir smittet for første gang, kan det gi diaré, forstoppelse, og/eller symptomer på forkjølelse (nysing, rennende øyne og lignende), eller ingen symptomer i det hele tatt! Normalt vil ikke FeCV gjøre stor skade, og man regner med at bare 5% - 10% av kattene med FeCV utvikler FIP. De katter som utvikler FIP er normalt under 2 år, eller over 10 år, altså katter med redusert immunforsvar. De fleste kattene kommer seg greit gjennom en infeksjon med FeCV, men noen katter vil fortsette å avgi virus via avføring resten av livet, og blir det man kaller for en frisk smittebærer. Det har vist seg at det er kattunger som er i absolutt størst fare for å bli smittet. Akkurat hvordan FIP-viruset smitter er fremdeles et mysterie, men kommer hovedsaklig fra direkte kontakt med katt som bærer viruset eller avføring fra smittet katt. Det kan også mutere utifra et annet kattevirus ved navn FeCV (Feline Enteric Coronavirus). Men utifra det man vet per i dag så finnes det ingenting som tyder på at FIP har noe å gjøre med linjer, altså at det ikke er arvelig. Det er naturens ubarmhjertige måte å plukke bort de individene som har et svakere immunforsvar enn andre. Det gjør at de er mer mottakelig for smitte hvis de kommer i kontakt med en FIP-bærer, som selv ikke trenger å vise noen tegn til sykdom. Voksne katter, som ikke er i faresonen selv for å bli syke, kan derfor være bærer av viruset og dermed smitte andre. En katt som eksponeres for FeCV vil ha tre mulige skjebner; Det finnes to typer FIP - en type som smittes videre, og en type som ligger latent i kattens kropp og muterer på et tidspunkt. Hvor smittsom FIP er avhenger av typen og graden av viruset. Det er som om man ser to ulike typer av dette viruset - flere mutasjoner av Coronaviruset kan utvikle seg til å bli FIP. FIP har også former, våt FIP og tørr FIP Har katten et dårlig utviklet cellulært immunsystem, vil den våte formen for FIP utvikles. Kompleks av antistoffer som har bundet seg til virus (antigener) samler seg i blodkarene og forårsaker infeksjon som gjør at kapillærene avgir en gulaktig, proteinrik væske. Denne formen for FIP har et hurtig forløp, og er karakterisert ved at buk- og/eller brysthulen gradvis fylles med denne væsken. Om væsken hoper seg opp i brysthulen, kan det føre til pustebesvær på grunn av kompresjon av lungene, og at væske kommer i luftveiene. Katten vil miste matlysten, bli tynn, slapp, få feber som ikke påvirkes av antibiotika (kattens normale kroppstemperatur ligger mellom 38 – 39 °C). Fra de kliniske symptomer oppstår, dør vanligvis katten i løpet av et par uker. Den våte formen for FIP var mer vanlig før, i dag ser en oftere tilfeller av den tørre formen . Katter som har et sterkt humoralt immunsystem, og et moderat cellulært immunsystem, vil utvikle FIP i tørr form. Siden katten har et noe bedre cellulært forsvar, blir sykdomsforløpet langsommere. Symptomene på tørr FIP er mye mer diffuse og vanskelige og oppdage enn den våte formen. FIP er blitt kalt en mester i mimikry, da den kan vises med så mange ulike kliniske symptom. Også denne varianten av FIP er karakterisert med høy feber som ikke lar seg behandle med antibiotika. Kompleksene av antistoff + antibody vil klumpe seg sammen og feste seg i ulike organer, slik at deres funksjon blir nedsatt, for eksempel i lunger, lever, nyrer eller i hjernen. I tillegg til feber kan katten ha symptomer på forkjølelse, og/eller diaré, kanskje nedsatt nyrefunksjon, slapp, liten matlyst, dårlig/ingen vektøkning på unge katter, voksne katter går ned i vekt. Katten får kanskje knuter i lymfesystemet, eller i hjernen, slik at den får neurologiske symptomer (blandt annet mister balansen, går vinglete, påvirket synet). FIP-viruset angriper kattens hvite blodleggemer og skader de små blodårene som fører blod gjennom hele kattens kropp. Ulike indre organer kan bli angrepet fra tilfelle til tilfelle, men det som er felles er at katten ender opp med fysiologiske symptomer. Felles for både den tørre og våte forment for FIP er at når en katt har utviklet FIP, er utgangen så å si alltid dødelig. FIP kan altså ikke kureres. FIP kan være svært vanskelig å diagnosere, og da spesielt tørr variant. Derfor består det å forsøke å diagnosere en katt man mistenker har FIP-viruset, av en blodprøve, samt eventuelle kliniske symptomer. I noen tilfeller kan FIP bare konstanteres ved en obduksjon. Desverre finnes det per i dag ingen sikker vaksine eller medisin for FIP. Derimot mener man å ha en FIP-vaksine tilgjengelig som nå er godkjent og er i bruk hos noen dyrleger, og da særlig i USA. Men det er mye diskusjon rundt virkning, og om den i det hele tatt hjelper for å motvirke smitte. Levetiden for katter som er smittet og viser kliniske tegn er vanligvis noen få uker, men dette varierer ettersom hvilken form katten var i fra før av. Kortison kan gis for å gjøre den siste tiden mindre ubehagelig for katten, og i enkelte tilfeller kan dette også forlenge kattens liv i en kort periode. Noen få blir også friske og kan leve videre som helt frisk, eller som smittebærer resten av livet. Kilder: |
